| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Episk Brand
ført i pennen av Vigdis Ystad
BAKGRUNN
Ibsen hadde tatt ivrig del i studenterskandinavismen og trodde på et kulturelt og politisk fellesskap mellom de tre skandinaviske nasjonene Danmark, Norge og Sverige. Da han forlot Norge i april 1864, hadde han skrevet flere dikt på grunnlag av en slik ideologi. Det tidligste av dem, sonetterekken «Vaagner Skandinaver!» (1849), ble til allerede under den første dansk-tyske krig i 1848–51. I det senere diktet «Studenternes Hilsen til Hans Majestæt Kong Carl den 5te October 1859» fremheves kongen, i likhet med sin avdøde bror Oscar 1., som en beskytter av enheten mellom de tre brødrefolkene. Og diktet «I Havsnød» avslutter Ibsen med disse ordene:
(Ibsen 1861)
Da konflikten ble akutt høsten 1863, viste det seg at Ibsen hadde tatt feil. Det kom ingen håndsrekning fra Norge. Senere på året gav han uttrykk for sin skuffelse i diktet «En Broder i Nød!» (med manuskripttittel «Til Norge!»), hvor han med sorg erfarer at Danmark nå er «Forladt, forladt paa Farens Dag, / Forladt i Stridens Stund!», mens nordmennene «staar paa fredlyst Grund» og har sveket alle sine løfter. Diktet inneholder bitre ord om at det beste svikerne nå kan gjøre, er å skjule sin skam: «list Dig til et fremmed Navn, / Og gjem Dig for Dig selv!» – hvis da ikke folket likevel skulle la seg vekke «Fra Folkesøvn til Daad!» (Ibsen 1863b).
Fortæl til de tydske Stormænd,
At maa I for Dannebrogsdugen slaa’s,
I faar vel en Haandsrækning oppe fra os, –
Men først fra de norske Nordmænd!
Ved Dybbøls fall 18. april 1864, da det danske nederlaget var et faktum, oppholdt Ibsen seg i København på vei sørover mot Italia, og da han senere kom til Berlin, opplevde han det tyske seiersinntoget 4. mai som en sviende hån mot de verdier han selv holdt høyt. Også etter at han nådde Roma, gav Ibsen harmdirrende uttrykk for det sviket han mente Norge og Sverige hadde gjort seg skyldige i ved ikke å gå inn på dansk side i den væpnede konflikten. Det finnes en rekke sterke vitnesbyrd om hans harme. Diktet «Fra Dybbøl-Dagene» (med senere tittel «Troens grund»), skrevet i Roma 1864, handler om moren som var så trygg på sin sønns sikkerhet: «Forklaringen lå så snublende nær: / sønnen var krigsmand i vor norske hær» (Ibsen 1871, 80). Ibsen lar også sin forbitrelse komme til uttrykk i en rekke brev (bl.a. 22. juni 1864, 28. januar 1865, 3. desember 1865). Se for øvrig utfyllende omtale av den historiske bakgrunnen i innledningen til Brand, under Bakgrunn.
Vennen Lorentz Dietrichson forteller i sitt erindringsverk Svundne Tider om Ibsens sterke ord ved en sammenkomst som må ha funnet sted i Roma mellom 18. og 29. juni 1864,
i Raffaels Vigne paa Esqvilin […] paa en aaben Loggia, hvor vi spiste vor frugale Aften og drak et Glas Vin i fri Luft. Det var den første Aften, Ibsen paa lang Tid igjen var sammen med Skandinaver, og han begyndte at fortælle om de pinlige, oprørende Indtryk, han paa sin Reise havde modtaget af den sidste Tids Krigsbegivenheder. Men efterhaanden og ganske umærkeligt antog Fortællingen Karakteren af en improviseret Tale; al den i lang Tid sammenpressede Forbitrelse, al den glødende Harme og varme Kjærlighed til Nordens Sag, som han saalænge havde lukket inde, fik Luft: der kom Malm i hans Stemme, i den dunkle Aften saa man kun hans glødende Øie, og da han sluttede, var der ingen, der raabte Bravo, ingen, der rørte sit Glas, men jeg tror, at vi alle havde et Indtryk af, at det var Nordens Marseillaise, som den Aften, kun hørt af nogle faa, klang hen i den romerske Natteluft, for ikke at efterlade noget Spor, –– og jeg ved, at jeg har aldrig, ikke engang tilnærmelsesvis været saa greben af det levende Ords Magt som den Aften (L. Dietrichson 1896–1917, b. 1, 334–35).
Det er sannsynlig at opplevelsen av den dansk-tyske krigen, Danmarks nederlag og det han opplevde som Norges svik, fylte Ibsens sinn også de følgende sommermånedene, og at dette var et umiddelbart utgangspunkt for det nye verket han nå planla. I september 1864 vendte den norske teologen Christopher Bruun tilbake til Roma (der han hadde bodd med sin mor og sine søsken siden 1862), etter å ha deltatt som frivillig i den dansk-tyske krig våren 1864. Bruun hadde vandret sørover fra Danmark med skreppen på ryggen. Denne mannen hadde altså tatt de skandinavistiske ideene på alvor – i motsetning til Ibsen selv. Bruun og Ibsen skal ha vært mye sammen utover høsten (jf. HIS 12k, 212).
Samtidig med at Bruun delte Ibsens skandinavistiske idealisme, var han også opptatt av Søren Kierkegaards forfatterskap. Mange har pekt på at samværet mellom de to har satt sterke spor etter seg i Ibsens Brand-diktning. I [Episk Brand] kan kanskje de samtidssatiriske avsnittene bekrefte en slik oppfatning, men klare spor av Kierkegaard er det vanskeligere å se i det etterlatte materialet.
Også Bruuns søster Thea bodde på den tid i Roma. Det samme gjorde den finske billedhuggeren Walter Runeberg, sønn av dikteren Johan Ludvig Runeberg. Christopher Bruun er av mange ansett som en modell for Brand, mens Thea Bruun og Walter Runeberg nevnes som modeller for Agnes og Ejnar (jf. f.eks. Koht i HU 5, 165).
En hendelse i diktet «Kirkevejene» kan Ibsen ha hatt et direkte og meget aktuelt forbilde for. Fortellingen om gutten som hugger av seg en finger for å slippe krigstjeneste, var nemlig en faktisk begivenhet som hadde foregått på Gardermoen 3. juni 1864. Der var det innrullert en stående styrke på mellom 3000 og 4000 soldater. Stortinget hadde stilt norsk deltagelse i den dansk-tyske konflikten i bero, i påvente av stormakten Englands eventuelle inngripen til støtte for Danmarks sak. «Like til ut i juli var det usikkert om Storbritannia ville gripe aktivt inn under trykket av den tyske fremgangen. Under disse forhold ble svenske og norske tropper og marinestyrker fortsatt holdt kampklare, inntil Danmark ba om fred 12. juli 1864» (Bjørgo, Rian & Kaartvedt 1995, 301).
I Aftenbladet 14. juni 1864 kunne man så lese følgende notis (senere ordrett gjengitt i Morgenbladet 23/6 1864):
Forrige Fredag indtraf paa Gardermoen den Begivenhed, at en 24 Aar gammel Soldat fra Hadeland, af Frygt for at komme i Krigen, besluttede at lemlæste sig for derved at unddrage sig Krigstjenesten. Han afskar da, efter sin egen Forklaring, af sin højre Haands Pegefinger det første Led og Halvparten af det andet; men Lægens Erklæring gaar ud paa, at han sandsynligvis ikke med den venstre Haand vilde have kunnet skjære Fingeren af, hvorimod han maaske har hugget den af med en Øxe, hvorom han dog ikke har villet gaa til Bekjendelse. Krigsretten dømte ham til 20 Dages Kachot «for Forsøg» paa at unddrage sig fra Krigstjenesten, idet han forøvrigt blev kjendt at være fremdeles tjenstdyktig (Anonym 1864).
Den Skandinaviske Forening i Roma abonnerte fra og med sommeren 1864 på Aftenbladet (opplyst av Lorentz Dietrichson, ifølge Ibsen 1907, 227), som i denne perioden hadde en rekke reportasjer fra Gardermoen og forholdene omkring mobiliseringen. Ibsen kan dermed ha lest om hendelsen enten før han i slutten av juni forlot Roma for å tilbringe sommeren i Genzano, da han besøkte Roma i midten av juli, eller etter at han kom tilbake til Roma i september 1864.
Ibsen kan også ha hatt en rekke skjønnlitterære forbilder for sitt fortellende dikt. Genreblanding (mellom lyrisk, episk og dramatisk diktning) var et vanlig fenomen i romantikken og var fortsatt en levende tradisjon gjennom 1840- og -50-årene. Henrik Wergelands episodiske diktverk Jan van Huysums Blomsterstykke (1840), satt sammen av scener som er fremstilt dels i vers, dels i prosa, er et karakteristisk eksempel. Også den mer rendyrkede versfortellingen stod sentralt i hele første del av 1800-tallet. Denne formen ble benyttet av en rekke nordiske forfattere, der de viktigste navnene var Johan Ludvig Runeberg og Esaias Tegnér, senere også Frederik Paludan-Müller – men hos ham med ironisk distanse til romantikkens tankegods.
Et av de mest sentrale navnene i den europeiske versfortellingens historie på 1800-tallet er Lord Byron, som fikk stor innflytelse ikke minst i Skandinavia. Her ble han lest både i tysk og skandinavisk oversettelse. En samlet utgave på tysk, Lord Byron’s Poesien, var tilgjengelig i 31 bind allerede i årene 1821–28. Flere av Byrons verker var også blitt oversatt til dansk i 1820-årene. Himmelen og Jorden utkom i dansk oversettelse ved P.F. Wulff i 1827. I 1845 leverte den islandske poeten Grimur Thomsen sin magisteravhandling (egentlig doktoravhandling) Om Lord Byron ved Københavns Universitet. Edvard Lembke utgav Manfred : et dramatisk Digt i 1843, og en ny bearbeidet oversettelse til dansk forelå i 1854. Henrik Wergelands oversettelse (fra tysk) av de to første scenene av Manfred ble trykt i Illustreret Nyhedsblad i 1861. En bearbeidelse av Byrons store, uavsluttede verk Don Juan kom på dansk i 1854. Bruden fra Abydos : en tyrkisk Fortælling forelå på dansk i 1855, det samme gjorde Korsaren, oversatt av H. Schou. På svensk utkom Childe Harold’s Pilgrimsfärd i 1832, oversatt av A.F. Skjöldebrand, og første del av Don Juan i 1838 (ukjent oversetter).
At Ibsen var fortrolig med Byrons diktning, er det liten tvil om. Kristian Smidt mener at Ibsen kan ha lest Manfred allerede i Grimstad, det vil si før 1850 (Smidt 2004, 22). Byrons versfortelling The Prisoner of Chillon, som utkom i dansk oversettelse ved Christen Thaarup i 1842, kan ha vært en direkte inspirasjon til Ibsens ufullførte prosaberetning Fangen paa Agershuus fra 1850 (jf. HIS 12k, 72), og i manuskriptmaterialet til Ibsens skuespill Sancthansnatten (1852) henspilles det direkte på Byrons innflytelse i samtiden (jf. HIS 1k, 358–59). Diktet «En Livsvaar» (1858) bærer også trekk fra Byron; her minner avslutningen om Childe Harolds avskjedsord i Første Sang (Haakonsen 1967, 105; Smidt 2004, 38–39). «Sendebrev til H.Ø. Blom» (1859) viser gjenklang av Byrons dedikasjon til Robert Southey i Don Juan, og i «Paa Vidderne» (1859) er det igjen Childe Harold som kan ligge til grunn i skildringen av løsrivelsen fra hjemmet og alt som hindrer hovedpersonens frihet (Smidt 2004, 39–40). Den 6. september 1853 lånte Ibsen en tysk oversettelse av Byrons Poesien fra Universitetsbiblioteket i Kristiania. Her fantes Childe Harold I, Mazeppa, The Vampyre og Don Juan II, og han beholdt utgaven til januar 1854 (jf. Smidt 2004, 31; HIS 12k, 212). I et senere brev til Frederik Gjertsen (21. mars 1872) roste Ibsen de oversettelsene av Byron som Gjertsen hadde publisert i Illustreret Nyhedsblad (1. september 1861, oversettelsen «Mit Fødeland – God Nat! (Efter Byron. Childe Harold C. 1.)»), og mente at nettopp han burde oversette Byrons verker, som «overførte i vort sprog, mægtig vilde bidrage til at feje en hel del moralistiske fordomme ud af vor æstetiske betragtning, og derved var meget vundet».
Under arbeidet med manuskriptet høsten 1864 gav Ibsen i brev til Bjørnstjerne Bjørnson 16. september 1864 et sviende uttrykk for sin harme over nordmennenes unnfallenhet under den dansk-tyske krigen:
Paa mig vil ialfald de sidste Tiders Begivenheder faa megen Indflydelse. Vor gamle Historie faar vi nu slaa en Streg over; thi Nutidens Normænd har aabenbart ikke mere med sin Fortid at gjøre end Grækerpiraterne har med den Slægt, der sejlede til Troja og blev hjulpen af Guderne.
Utsagnet kan minne om Byrons tredje sang («Canto Three») fra Don Juan (1819–24), der en omvandrende skald synger om «The Isles of Greece» i et versemål som avviker fra de omgivende oktavene. Han sammenligner bittert samtidens ynkelige grekere med landets store fortid:
(Byron 1950, 695–96)
I tysk oversettelse (den Ibsen mest sannsynlig har kjent, jf. ovenfor):
(Byron 1821–28, b. 13, 54–57)
Don Juan forelå som nevnt i en dansk oversettelse fra 1854, og Aasmund Olavsson Vinje hadde publisert sin oversettelse av noen strofer fra Don Juan i Ferdaminni (1861). Dette verket kan altså fortsatt ha vært høyst levende for Ibsen vinteren 1864–65, da han strevde med å gi dikterisk uttrykk for sin harme over de politiske hendelsene året i forveien.
[…] and where art thou,
My country? On thy voiceless shore
The heroic lay is tuneless now –
The heroic bosom beats no more!
[…]
For what is left the poet here?
For Greeks a blush – for Greece a tear.
[…]
In native swords, and native ranks,
The only hope of courage dwells;
But Turkish force, and Latin fraud,
Would break your shield, however broad.
Und wo sind sie? und wo, du traute
Geburtslandsflur? Auf todtem Strand
Ist klanglos nun die Heldenlaute,
All Heldenleben dort entschwand.
[…]
Wozu, da hier ein Dichter wäre?
Dem Volke Schimpf, dem Land – die Zähre!
[…]
In heim’schen Schwertern, heim’schen Reihen,
Dei einz’ge Mutheshoffnung wohnt,
Durch Türkenmacht, und wälsche Ränke,
Nur eure beste Sache sänke!
Esaias Tegnérs og Johan Ludvig Runebergs episke versdiktning, som Ibsen var vel fortrolig med (jf. Ord- og sakkommentarer), har et helt annet preg enn Byrons og gir uttrykk for en forsoningsestetikk av klart romantisk merke: Et litterært verk måtte munne ut i en forsoning av de motsetninger det fremstiller. Tegnérs Frithiofs Saga (1820–25) var sannsynligvis den best kjente av alle nordiske versfortellinger og oppnådde enorm popularitet, ikke bare på originalspråket, men også gjennom en rekke oversettelser. Handlingen bygger på en fornaldersaga og er lagt til Sogn i Norge, i likhet med i Ibsens påbegynte verk. Det er sannsynlig at Ibsen allerede på et tidlig tidspunkt var fortrolig med Tegnérs diktning, jf. likheten mellom Ibsens forfatterpseudonym Brynjolf Bjarme og Tegnérs navn som medlem av Götiska förbundet, Bodwar Bjarke. Forbindelsen mellom de unge elskende, Frithiof og Ingeborg (datter av gamle kong Bele), motarbeides av Ingeborgs bror Helge. Hun blir i stedet giftet bort til den aldrende og edle kong Ring. Etter år i utlendighet vender Frithiof tilbake. Etter kong Rings død blir han selv gift med Ingeborg og formynder for hennes og kong Rings unge sønn, arvingen til kongedømmet. Tegnér skrev også en rekke andre episke dikt, blant annet Nattvardsbarnen (1820), Axel (1822) og det ufullførte verket Gerda (trykt i Samlade Skrifter 1847–51).
Den svensk-finske Runebergs ry stod ikke tilbake for Tegnérs. Hans episke dikt «Bonden Pavo» (1830), Elgskyttarne (1832), Kung Fjalar (1844) og – det mest omfattende av dem alle – Fänrik Ståls sägner (1848–60) gjorde ham kjent og avholdt over hele Norden. Runebergs idealisme uttrykkes klart i «Bonden Pavo», som beskriver den fattige finske bondens ubøyelige heroisme i kamp med en hard natur. I Fänrik Ståls sägner skildres veteranene fra krigen 1808–10, med Sven Dufva som en av de mest heroiske. Han gir alt for sitt fedreland. Verkets innledningsdikt, «Vårt land», ble snart Finlands nasjonalsang.
Ibsen hadde også lenge hatt et nært forhold til en annen lyriker, nemlig Johan Sebastian Welhaven, som i sonetterekken Norges Dæmring : et polemisk Digt (1834) hadde gitt en flengende kritikk av nordmennenes kulturelle isolasjon, deres materialisme og åndløshet. Dette verket hadde vakt veldig oppstand da det utkom, og mye tyder på at det fikk ny aktualitet for Ibsen i forbindelse med samtidens hendelser (jf. Ord- og sakkommentarer).
En mulig allusjon til Welhaven finner vi også i de navn Ibsen benytter for sin hovedperson. Fra først av kalles han Koll, senere endres navnet til Brand. Navneparet minner påfallende om navnene Kold og Brandt, som begge forekommer i Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre (1855). Der er Lorentz Brandt en ulykkelig eksistens, en slags evighetsstudent som det er gått ut med, mens Georg Kold er romanens helteskikkelse og hovedpersonen Sophies elskede (de får hverandre rett nok ikke). Det er en alminnelig oppfatning at Collett skapte romanskikkelen Kold med Welhaven som modell, og at det avbrutte kjærlighetsforholdet Collett fremstiller, hadde sin bakgrunn i forholdet mellom henne selv og Welhaven.
Også i Danmark var versfortellingen en kjent og populær genre. Christian Winthers Hjortens Flugt (1855) er en roman i vers – et romantisk melodrama om farlige erotiske drifter, utformet i nibelungenstrofer, hvor en rad hoved- og bihistorier formidles gjennom flere ulike fortellere. Verket oppnådde straks enorm popularitet og kom snart i en rekke nye utgaver. Den demoniske Rhitra, selve djevelens datter, er en sentral skikkelse, og hennes forførelseskunster driver hovedhandlingen fremover, men styrer den ikke fullstendig: Den edle ridder Strange lar seg ikke forføre og finner til sist tilbake til sin elskede, den rene Ellen. Forsoningsestetikken går altså av med seieren.
Den samtidige Frederik Paludan-Müller – i noen grad også Winther – gir uttrykk for en helt annen virkelighetsoppfatning enn den romantisk-heroiske Tegnér- og Runeberg-tradisjonen. De regnes gjerne med til en litterær retning som i dansk litteraturhistorie omtales som romantismen (ca. 1825–50). Denne er en sen gren av romantikken, fortsatt preget av idealistisk filosofi, men med en ny interesse for psykologi og såkalte interessante, ofte splittede eller demoniske karakterer (jf. HIS 2k, 25–26). Paludan-Müllers episke, ofte rapsodisk pregede versdiktning har gjennom dette mye til felles med Byrons forfatterskap, og slektskapet virker så tett at den samtidige Lorentz Dietrichson har kalt Paludan-Müller «Danmarks Byron» (L. Dietrichson 1860, 128). Dandserinden (1833) var inspirert av Byrons Don Juan (1819–24) og – i likhet med dette verket – skrevet i ottava rima (oktaver). Verket, som ble uhyre populært i samtiden, beretter om danserinnen Dione, som mister forstanden og drukner seg fordi hun sviktes av sin elskede, den ustadige grev Charles. En lignende popularitet oppnådde Paludan-Müllers hovedverk, den omfangsrike romanen Adam Homo (1842–49), også den utformet i oktaver. Verket fremstiller på et overordnet plan forholdet mellom den karakterløse Adam og hans første kjærlighet, Alma Stjerne, som han elsker og svikter. Samtidig fylles det av satiriske utleveringer av en åndløs samtid. Hovedhandlingen er beslektet med grunntrekkene i Goethes Faust I–II (1808–33); Alma Stjerne spiller en lignende rolle for Adams frelse som den Gretchen har overfor Faust. Adam Homo har vært kalt «en [romantisk] dannelsesroman på vers» (Kondrup 2005, 370), men den er samtidig en kritikk av romantikkens diktning, ikke minst Oehlenschlägers.
Paludan-Müller var en mester både når det gjaldt ironi og versifikasjon. Men det er fristende å minne om den samtidige Lorentz Dietrichsons noe tilbakeholdende vurdering, som bygger på at Paludan-Müller ved sin kritikk og satire nærmer seg «Brydningslinjen mellem det Ethiske og det æsthetiske [sic]» (L. Dietrichson 1860, 133). Dietrichson mener at han står i fare for å bli usann, fordi satirens ånd kan mangle et dypere alvor. Men han sier også:
trods al sin indre Kval bliver han uendelig harmonisk gjennem Stoffets og Formens inderlige Congruents. Intet Halvfuldendt forlader hans Pen; han kan, hvad han vil, thi han vil kun hvad han kan, – denne sande Digterevne, der i sin Indskrænkning kjender sit Mesterskab, i den evige Lov sin sande Frihed (L. Dietrichson 1860, 128–29).
Ibsens svigermor Magdalene Thoresen beundret Paludan-Müller. I brev til Bjørnson 1. november 1859 skriver hun om «Almas Sjælehistorie» i Adam Homo at Bjørnson «vilde gribes og gjennemtrænges til [sin] Tankes Inderste af Sandhederne i dette Skrift. Jeg har læst den mange Gange og bestandig høstet smertelig Nytte af det» (Bjørnson 1970–74, b. 1, 59).
Halvdan Koht peker på at Paludan-Müller «helt fra ungdommen av hadde betydd så meget for Ibsen […] begge to var ‹idé-diktere›, fyllt av polemikk og satire overfor samtiden» (HU 5, 169). Karakteristikken er rammende. Allerede debutdramaet Catilina (1850) viser klar påvirkning av Paludan-Müllers fortellende dikt «Vestalinden» (jf. HIS 1k, 24–26). Paludan-Müller skrev også en rekke dramatiske dikt (lesedramaer i bunden form). I 1834 utgav han Amor og Psyche : lyrisk Drama, og i 1840-årene kom de tre verkene Venus : et dramatisk Digt (1841), Tithon og Dryadens Bryllup (begge 1844). De ble senere revidert og gjenutgitt i 1854 under fellestittelen Mythologiske Digte, og i denne formen var de kjent og anerkjent av Ibsen, jf. hans artikkel «Professor Welhaven om Paludan-Müllers mythologiske Digte», publisert i «Manden»/Andhrimner 23. mars 1851, der Ibsen ser «f.Ex. Amor og Psyche, Venus, Tithon o. Fl.» som representative for «vor hele Tidsalder og dens aandelige Retning i Almindelighed» (Ibsen 1851b). Av Paludan-Müllers senere, innflytelsesrike episke dikt kan nevnes Ahasverus, den evige Jøde (1853) og Kalanus (1854). I førstnevnte beskrives møtet mellom Jerusalems skomaker Ahasverus og forskjellige mennesker på en høytliggende kirkegård, like før dommens dag inntrer. De fleste er opptatt av rent materielle ting og goder, og av å leve i lykkelig sorgløshet. Til dette bestyrkes de av Antichristen, mens Ahasverus formaner dem om hva som er Guds vilje, og minner dem om dommen som skal komme. Når dette til sist skjer, kan han befris fra sin evige vandring og gå lykkelig ned i sin grav. Koht nevner Ahasverus, den evige Jøde som en av inspirasjonskildene til Ibsens arbeid med det stoffet som senere skulle bli Brand (HU 5, 169). Dette verket av Paludan-Müller viser for øvrig tydelig slektskap med Byrons The Vision of Judgement og Heaven and Earth.
